Gjestebloggen: Sommerferie
«Kan du skrive noe om ME og ferie?»
Ja, jo, det kan jeg sikkert, jeg kan i hvert fall prøve!
Man trenger ikke å være ME-syk eller kroniker på noen måte for å grue seg litt eller mye til ferie – ikke selve ferien, som i mitt hode betyr å ha fri fra det daglige og gjøre noe annet, helst noe gledesfylt og behagelig, men andres ferie, særlig barnas.
For barna har skikkelig mange dager fri etter hverandre, ikke sant, og enten de (og vi) har forventninger om at det skal skje mye hele tiden eller de (og vi) foretrekker rolige dager hvor humla suser og livet leker i sakte tempo, så er de der. Hele dagen, de skal ha mat, oppmerksomhet, kanskje penger. Man vil så gjerne at de skal ha det fint, oppleve noe hyggelig, sanke minner. Om man er så heldig å ha nettverk som kan ta med seg barna noen dager, skal det planlegges, pakkes, organiseres.
Man har kanskje en ektefelle eller samboer som slett ikke har fri i åtte uker, men gleder seg til tre små uker med fellesferie. Ikke bare felles med kollegene og resten av det arbeidsføre Norge, men sammen med barna – og en selv. En partner som også vil oppleve noe, sanke minner.
Selv er man, som syk, gjerne utslitt etter en vanlig helg selv om man ikke gjør noe spesielt. Det er faktisk nok at alle er der, fra morgen til kveld. Det er nemlig sånn at som kronisk syk er den største jobben å mestre sykdommen, å prøve å bli bedre, og i hvert fall ikke sykere. Og den jobben går det ikke an å ta ferie fra. Faktisk. Den jobben varer døgnet rundt, hele året, gjerne på overtid uten tillegg når de rundt har ferie og fri.
Så hva gjør man, hvordan løser man dette?
Selv er jeg så heldig at jeg kan klare en oppladingstur til venner i Spania, en reise som på tross av planlegging, organisering av kattevakt og barneplassering gir meg et overskudd jeg kan leve litt på når jeg kommer hjem hvis jeg er heldig. Under oppholdet slipper jeg å planlegge noe som helst, ikke en gang hva og når jeg skal spise – om dere ante hvor mye krefter slik planlegging av små hverdagsting faktisk tar!
Videre har jeg én ganske stor og selvgående gutt, med en far som stiller opp og tar mer enn sin del, med hytte og båt. Og et godt nettverk som også bidrar til at gutten min får oppleve litt annet enn blokkleilighet og dataspill i skoleferien, og til at jeg får rolige dager uten planlegging, matlaging, lyder og tilstedeværelse. Det gir meg nok overskudd til at jeg kan nyte balkongdagene mine, ta en og annen tur i nabolaget og fungere som base for sønnen og slektninger på gjennomreise – både fredelig og akkurat passe sosialt til at jeg verken sliter meg ut eller går i frø av mangel på menneskelig kontakt.
Mange har andre løsninger, men jeg ser at det er et aktivt tema i disse dager; hvordan man kan avvikle en akseptabel ferie med skranten helse og ditto lommebok. Telttur i hagen? Sende barna på leir? Reise litt rundt med bobil eller på camping? Leie leilighet eller hus i Danmark eller «Syden»? Alt avhenger selvsagt av den enkeltes situasjon; hvor syk man er, barnas alder, samarbeid med og forståelse fra partner, økonomi etc, men tipsene er mange. Tips om hvor, hva og hvordan, hvor er det greit å bruke rullestol, hvor er det minst støy, hva kan man aktivisere barna med, hvordan skal man egentlig komme gjennom åtte uker med skoleferie med vettet i behold og uten forverring – og i tillegg slippe den dårlige samvittigheten over å glede seg til skolestart og kanskje på toppen av det hele sanke noen minner.
Enten man er frisk eller syk, faktisk.
Meninger som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.
Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.
