Gjestebloggen: Livet med barnebursdag og med ME
Søndag:
«Mamma, kan vi ha familiebursdag her neste søndag? Så slipper du på tirsdag?»
Min umiddelbare reaksjon, svimmel i horisontalen, var: «Nei, det tror jeg ikke jeg klarer, vennen min, det blir for mye lyd og styr,»
Hjertet mitt gråt over den tapre gutten som ikke viste skuffelse men heller trøstet mammaen sin.
Mandag:
Gutten avgårde på leirskole, mammatankene slipper ikke taket i bursdagsfeiringen, ønsket om å glede gutten, kombinert med maktesløsheten av å knapt orke å sitte oppreist.
Men likevel, bare som tankespinn om ikke annet, hvor mye skal egentlig til? Hvor mange og hvilke gjester er det snakk om?
Skrive lister, drømmeplanlegge.
Tirsdag:
Jo, jeg klarer det. Jeg vil klare det, bare jeg får til forberedelsene kan jeg i verste fall legge meg på soverommet mens moren min overtar vertinnerollen, det er nær slekt vi snakker om her.
Søren heller, jeg inviterer.
Felles sms sendes ut, kakemiks, gelé, brus og pølser bestilles på nett.
Takk og lov for netthandel, ære være levering på døra!
Og alle mine tidligere kritiske tanker til kakemiks og ferdiggelé er forlengst trukket tilbake, bare så det er sagt.
Onsdag:
Jeg baker. Sjokoladekake av miks, selv om det går fort tar det hele dagen:
Frem med miksmaster, bolle og visper.
Pause.
Hvor er springformen? Der ja, innerst i hjørnet nederst i skapet, ned på kne. Jeg blir der litt før det kjennes trygt å reise meg.
Pause.
På med stekeovnen, hvor varmt? Veldig liten skrift, mer lys, sette meg for å finne konsentrasjonen.
Måle opp olje, telle egg.
Hørselvern, jeg må ha hørselvern før miksmasteren kan settes på.
Pause.
Opp i bollen med alt som skal til, lese gjennom en gang til for sikkerhets skyld, på med miksmasteren.
Smøre formen, seså, oppi med røra, den bollen er da mye tyngre enn den var før, må ikke glippe den nå!
Inn i ovnen, på med alarm, be komfyrvakta om ekstra tid – puh, ordentlig pause, men må ikke sovne så jeg ikke hører alarmen.
Kaka ble fin og kan stå og kjølne helt alene til i morgen.
Torsdag:
Litt usikker på hvordan dette skal gå, men det /skal/ gå.
Brus og innpakket kake ut på balkongen, det er ikke plass i kjøleskapet.
Må til naboen og få månedens B12-sprøyte, tre trapper ned går greit. Er kjempeflink og husker å ta med papirsøpla samtidig, og får en kaffe og litt skravlings på kjøpet.
Tre trapper opp, det går det også.
Merkelig følelse i beina resten av dagen, tør ikke å stole helt på bæreevnen. Får strikket litt, med beina godt plassert på krakken.
Natten ble ikke god, de beina ville ikke være på lag. Jaja, det kommer flere netter.
Fredag:
Små økter med rydding av bord. Ett bord, som har samlet diverse siden jul. Bort med røde lysmansjetter, en halv fjærboa, diverse garnnøster, papirer av ymse slag, et par penner og en teskje. Blant annet.
Gutten strålende fornøyd og stemmeløs hjem fra leirskole.
Gleden i ansiktet hans når han skjønner at familiebursdagen likevel blir noe av er verdt alt, og jada, han skal rydde rommet sitt uten at jeg trenger å mase.
Lørdag:
Pynter kake. Får ikke til de kremrosene som ser så lette ut på YouTube, flat krem funker helt fint.
Minner gutten om løftet om romrydding 20-30 ganger, frustrert og lei.
Likevel, det er bra nok, til og med støvsuget og vasket, til middag. Sen middag, riktignok.
Søndag:
Setter frem servise, gjør klar pølsegryte.
Setter på mopperoboten så kattehårene ikke dominerer.
Fullstendig hvile frem til gjestene kommer.
Det gikk bra!
Fem gjester med stort og smått, jeg var med hele tiden og bursdagsbarnet tok seg av servering med hjelp av gjestene.
Fire timer familiehygge!
Nå dirrer jeg, har prøvd å roe kroppen i badekaret og krysser fingrene for at reaksjonen blir mild og kortvarig, men har ikke særlig tro på en god natts søvn. Ikke denne natten, kanskje neste.
En svært fornøyd og trøtt nestentenåring har nettopp lagt seg, og mamnahjertet fryder seg.
(Og til dere som lurer: Bortsett fra å spise og strikke, var ovennevnte alt som ble gjort den uka. Samt mye tankevirksomhet rundt hvor ryddig og rent det egentlig trenger å være.)
Klem, Liv Cecilie
Meninger som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.
Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.
