Gjestebloggen: Endringer

Vi som er rammet av ME,
vi forsvinner bare – stille og umerkelig,
blir borte – og usynlige – fra den ene arenaen etter den andre.
Fra arbeidslivet, fra bussen til og fra jobb,
fra treningsarenaer – som helsestudio, organisert trening og lagspill.
Fra trening med venner, kollegaer eller med ektefelle og familie.
Vi blir bare stille borte – fra å bruke naturen, fra å sykle søndagstur,
fra å gå i lysløypa om kvelden…

Vi blir borte fra det sosiale liv – som foreninger eller kinobesøk,
vennetreff og konserter, fra kafébesøk og butikker.
Og vi blir borte for familien også…..
Kan ikke delta i familielivet, ikke invitere til måltider, eller passe barnebarn,
eller gå på besøk til kjente og kjære.
Og heller ikke ta imot besøk…

Og med alt dette så mister man så mange av de impulser man tidligere fikk i hverdagen.
Disse tapene gjør at man også mister seg selv – den man tidligere var –
som frisk…
Man kan ikke lenger arbeide, holde hjemmet i orden, stelle seg selv –
ikke lage mat eller bake som før.
Heller ikke trene, bruke naturen, lese bøker, være med familie og venner.

Det er vanskelig å tenke – umulig å planlegge…

Vi blir isolert av sykdommen – og vi blir alene også i forhold til helsevesenet –
for det finnes lite behandling, og ofte lite forståelse.
Og mange av oss har hatt en lang og tung vei før en diagnose.
Vi må holde ut i sykdommen – holde ut smerter, søvnproblemer, utmattelse,
fordøyelsesproblemer og mer – mye mer…
Det er også vondt å vite at MIN sykdom påvirker og går ut over
mine nærmeste.

Men håpet er – at en dag – vil alle vi som har ME – kunne få hjelp,
få oppleve bedring… kunne kjenne på livet igjen… delta… LEVE!

Stor og varm takk til nær familie som forstår, og som er hjelpere og ledsagere
i dagliglivet – noe som gjør det mulig å leve – og med det også mulig å overleve…
Tusen, tusen takk!

Mormor, 60 år