Gjestebloggen: PEM

Jeg var jo bare dårlig trent

Jeg vil fortelle om PEM før jeg hadde fått ME diagnosen, og før jeg visste hva ME var.

Jeg var 16 år og gikk på videregående skole. Jeg hadde hatt et kraftig utbrudd av kyssesyken og hadde blitt noe bedre etterpå. Men jeg var ikke den samme som før. Jeg var som mange av dere andre en aktiv og godt trent jente med mye livsglede. Jeg var veldig glad i trening, så det var tungt for meg å holde meg unna trening i noen måneder. Et halvt år etter kyssesyken begynte jeg å sykle til skolen igjen. Jeg måtte jo trene meg opp igjen! Jeg syklet så å si vær dag til skolen og på slutten av skoleveien er det en lang bakke opp. Jeg nektet å gå av sykelen! Jeg skulle sykle helt opp. Det var jo flaut å gå. Jeg overbeviste meg selv om at, dette klarer du. Du er jo bare dårlig trent. Å sta var jeg også! Så jeg syklet vær dag opp den bakken.

Jeg la inn i planen at jeg måtte komme en halv time før skolen startet så jeg kunne låse meg inn på toalettet, slå av lyset å sette meg i fosterstilling. På en, to, tre var jeg full av kaldsvette. Hvis lyset var på endte jeg ofte opp med å spy, så det måtte være mørkt. Jeg tok kaldt vann i nakken og pannen. Kunne ikke ha håret ned i nakken for det var uutholdelig. Etter ca 15-30 minutter hadde kaldsvette-toktene gitt seg, og det var trygt å gå til første time uten at noen så hvor “dårlig trent” jeg var, som var det jeg innbilte meg at dette handlet om.

Men når jeg skulle gå til klasserommet fungerte ikke føttene mine, jeg måtte løfte dem med hendene for å komme framover. Hvis jeg møtte noen jeg kjente lo jeg av meg selv og lekte klovn. For jeg var jo bare “dårlig trent”. Det jeg ikke skjønte var at hvis jeg hadde vært bare dårlig trent ville jeg blitt bedre og bedre på å sykle opp den bakken, men neida… Jeg ble bare verre og verre.

Jeg takket Gud for at jeg ikke syklet med en av mine venninner da jeg falt med sykkelen. For når jeg skulle gå av syklen fungerte ikke føttene mine. De sto rett og slett fast i pedalene og BÆM der lå jeg. Åh – jeg syns det var så flaut at jeg ikke fortalte det til noen. Jeg måtte bare trene mere, trodde jeg.

Jeg endte tilslutt opp med alvorlig grad ME. På et mørkt rom i noen år. Dette er nå 16 år siden og jeg har lært mye siden da. Jeg er heldigvis bedre nå. Hvis jeg er flink til å lytte til kroppen klarer jeg til tider og holde meg til ME – mild grad. Men det varierer veldig i perioder.

Katrine Hartviksen