Gjestebloggen: Skulle man prøve det også?
Skulle man hørt noe musikk tro? Spist litt anderledes? Tatt noe tilskudd? Eller masse?
Blakket seg på tilskudd? Skulle man forsøkt å drikke klorvann?
Hørt litt fuglekvitter og gått på tur? Danset hele natten?
Fått mer frisk luft kanskje? Trent litt? Eller til blodsmaken sto i munnen, som før?
Gått i terapi kanskje? Oppsøke private leger og leger i utlandet kanskje? Blakke seg på det også?
Selge huset, bytte partner? Eller kanskje sluttet å ligge så mye i sengen? Komme seg mer opp om morningen? Få noe ut av dagen med det viktige dagslyset kanskje?
Skulle man forsøkt å jobbe allikevel?
Skulle man besøkt noen venner? Invitere til stort kalas? Eller familie?
Skulle man tenkt mye mer over om man kan ha noen traumer man ikke husker? Det kan jo være hyggelig.
Eller skulle man kanskje bare si stopp til alt av sykdom og symptomer og fysisk gå en annen vei?
Sannheten er at mange med ME kjenner seg igjen i dette. Mange har forsøkt det tenkelige og utenkelige.
Mange av disse tiltakene har resultert i alvorlig og ukontrollert fallert tilstand av ME. De har blitt sykere. Flere av disse tiltakene initieres av helsepersonell og NAV.
De fleste med ME savner så sårt musikk og konserter, jobben og venner. Skole og idrett. Og dra på fest og å få kjæreste. De savner skolegang. De savner miljøet de henger i og kollegaer. De savner å bidra i samfunnet, nærmiljøet og å få være nyttige og delaktige.
De savner å få latterkrampe, uten å bli sykere i dagesvis etterpå. Slike ting. Normale ting. Ting som man som frisk tok som en selvfølge, har blitt ett stort privelige, og ønske, etter at man ble syk.
Det er ingenting de syke ønsker seg mer i livet enn å bli friske.
Men de blir fremdeles ikke forstått. Og enda verre; de opplever fremdeles å ikke bli trodd.
Alle ønsker å høre musikk og å danse!
Så la de ME syke få bli så friske av rett behandling at de er i stand til å i det minste høre sine kjæres stemmer!
Det er verdighet, og det fortjener alle!
Gratulerer på forskudd med ME dagen 12. mai alle fininger ❤️
Om gjestebloggen:
Meninger som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.
Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.
Forfatteren av dette innlegget ønsker å være anonym.
