En julehilsen til alle støttespillere av ME-foreningen

Ute er det vått og mørkt, som vanlig på vestlandet før jul. Denne desemberkvelden, når nettene er på det lengste og vi venter på julehøytiden, tenker jeg på hva som egentlig betyr noe for oss. Naturen, en frisk klode, fred, gode samfunn, trygghet, andre mennesker og familie. Gode liv med gode muligheter for å utfolde oss sosialt og mentalt. At vi kan få bety noe for hverandre, være viktige i noens liv.

Samfunnet kan bygge oss opp eller rive oss ned, stenge ute eller inkludere. Hvordan foregår disse tingene, hva er det som skjer, hva er det som styrer utviklingen?

Det er mye snakk om å ha håp, så jeg filosoferer innimellom om dette begrepet. Hvorfor tror noen at håp i seg selv er det som skal til for å få det bedre, og bli friskere? Hva er håp? Kanskje håp for ME-pasienter og mange andre kan dreie seg om noe slikt som dette:

HÅP – om et helsevesen som er til for alle som trenger det
HÅP – om et helsevesen som er omsorgsfullt, som tar hensyn, som lytter og sørger for medvirkning
HÅP – om forskning som er forankret i god forståelse av hva forskning er, at en forsker på de viktige temaene

HÅP- om et samfunn som rommer hele mennesker, med sine styrker og svakheter

HÅP- om at syke mennesker kan leve best mulige liv, med økonomisk selvstendighet og trygghet

HÅP- om at politikere og oss alle legger til rette for at dette kan skje

HÅP- om god medisinsk behandling for alle som trenger det.

Sånt kan en tenke på en stille desemberkveld før jul. Naivt tenker du? Nja, kanskje det.
Som alle vet, er ikke framskritt noe som kommer av seg selv. ME-foreningen jobber for dere, og dere er med i den jobben hver dag. Tusen takk til dere alle!

Sammen er vi sterke.

De beste ønsker for julen.

Med hilsen Linda Bringedal,

styreleder i Norges ME-forening