En sånn behagelig morgen; jeg sitter i gyngestolen og strikker, følger med på hvordan balkongen gradvis fylles med sol mens kattene gjør katteting, lillesøster har rolig oppvåkning, oppvaskmaskinen surrer i bakgrunnen og guttungen har det supert på høstferie i Sverige.

Jeg tenker på bombete sykehus, høye fortauskanter, dustete «mannegrupper», presidentvalg, hvor mange omganger til neste økning, kreft, fattigdom og sult, snille og slemme insekter, sykdom og forskning. Sender noen e-poster hit og dit, gir en skjerv her og der via SMS og prøver å bidra til å redde verden bittelitt, der jeg kan samtidig som det føles kjempeviktig å få strikkekjolen akkurat slik jeg vil.

En følelse av å bidra, en følelse av mestring, som gjør meg glad og raus i sinnet og i det minste gir meg lyst til å spre smil og glede. Kanskje det ikke redder verden, men kan jeg være med på å gjøre en annens dag bedre er jeg i grunnen fornøyd.