Kjenner du til Pollyanna?

«Pollyanna er en roman fra 1913 av Eleanor H. Porter som handler om en pike som etter sin fars død må flytte inn hos sin velstående og meget strenge tante. Gjennom sin optimisme og ukuelige tro på andre menneskers gode hensikter, får hun ikke bare sin bitre tante, men hele byen, til å «tine opp».» (Wikipedia)

Pollyanna lekte «være-glad-leken», og snudde enhver situasjon til det positive.

Lett kvalmende, tenker du kanskje, og det er klart pollyannatankegangen kan gå for langt når man mister grepet omvirkeligheten eller overøser andre med en positivitet og optimisme de slett ikke er klare for.

Da blir det fort «positivitetstyrrani».

Jeg er en Pollyanna, og jeg jobber med å fortsette å være det.

Det hjelper meg i hverdagen å huske på alle de godene jeg faktisk har, alle de vakre tingene jeg kan se på, at mange har det mye verre enn meg osv.

Jeg har prøvd å være en Pollyanna for andre også.

Det faller ikke alltid i like god jord – du har lov til å være trist og nedfor uten at jeg sprudlende pusher «det kunne vært verre» og «i morgen blir alt bedre» på deg.

Du har lov til å føle at du har det helt jævlig uten å bli påminnet velferdsstaten, sultne barn i Afrika og krigsflyktninger.

Da jeg gikk på mestringskurs, var jeg eldst og hadde vært syk kortest.

De fleste andre var rundt 20 og hadde vært syke i åtte år og deromkring – jeg var noen-og-førr, og hadde vært syk i halvannet år.

Jeg gråt over deres tapte ungdom, over at de hadde måttet gjennomgå så mye mistro (tenåringer, vet du, de er ofte late og skoletrøtte. Du kan ikke være så syk, du som er så ung!), at de aldri hadde fått anledning til å skape seg en integritet som arbeidende, selvstendig voksen.

Og så fikk jeg vite at de gråt for meg, som måtte gi opp jobben jeg elsket og strevde med å være mamma, som «mistet» et etablert liv.

Og jeg tenkte: Men jeg har jo levd!

Jeg har fått lov til å svirre rundt i en normal tilværelse i åresvis, funnet meg selv gjennom jobb og venner, opplevd gleden over å bli mamma og erfaringer i fleng!

Gjennom år har jeg bygget en integritet som gjør at ingen tviler på at jeg er syk, ingen stempler meg som lat når jeg først ikke kan mer – og så syns disse unge menneskene som ikke har fått denne muligheten at jeg har det verre enn dem?

Dette tror jeg er en slags integrert pollyannatankegang som finnes i oss alle, en form for selvoppholdelsesdrift, kanskje?

I dag våknet jeg tidlig, trakk på meg raggsokker og strikkejakke utenpå pysjen og tuslet ut på balkongen med kaffe i en fin kopp.

Her er det kaotiske tilstander, langtfra den innbydende oasen jeg vil at det skal være, men det er plass til meg i balkongsenga hvor jeg har utsikt til trær med grønt på, det er knopper på klematis og roser på tross av langvarig neglisjering, og kattene virker tilfredse med å se på det kvitrende fuglelivet fra utkikkspostene sine.

Kjøkkenet gror ned, jeg har ikke klart å vaske klær på flere uker, jeg kommer meg ikke ned trappa til postkassa, langt mindre ut i naturen eller på polet, og jeg trenger sårt en dusj.

Men – jeg har mat i kjøleskapet, nok truser til at det holder noen dager til, og i dag kommer lillesøsteren min og lager middag.

Hvis jeg klarer å sette på en klesvask, henger hun den sikkert opp.

Sånn virker Pollyanna i meg.

Og så deler jeg noen av disse gode øyeblikkene med deg, dveler ved dem og velger å nyte dem og overse alt det andre.

Jeg håper du også kan finne noen øyeblikk å nyte, enten de skjer nå eller som minner!

Og hvis du trenger å klage litt, sette ord på det vonde i tilværelsen, gråte og rase – jeg lover å ikke tre posiviteten min over deg.

Hilsen Pollyanna, som egentlig har mye mer på hjertet❤