Jeg synes livet er tungt, det er tungt for meg og miste alt nettverk jeg hadde, tungt ikke å kunne gjøre andre «normale» ting som ungdommer. Enda verre er det når du ser at de rundt deg får barn, gifter seg, går på skole, driver med aktivitetene de elsker…Enda verre er det ikke å kunne fullføre utdannelse som jeg faktisk hadde vært ferdig med nå. Det er tungt å hele tiden føle seg innesperret – jeg føler jeg går i de samme traktene.

Trodde virkelig at livet mitt ville vært annerledes enn å dra ut og inn på sykehus, bytte mellom seng og sofa, sitte i rullestol, ikke vite om man kan feire bursdag eller jul. Det ikke å kunne vite i det hele tatt om jeg har ett liv.

Tankene mine er tunge, jeg vil så mye mer i livet enn å bare være syk, føler at ME har virkelig tatt over mitt liv, sitter og ser på bilder hvor jeg ser så mye freshere ut, den jenta jeg egenetlig ble kjent for å være er ikke der lenger, det å faktisk ikke ha så mye gleder gjør meg innesperret. Det må være enda tyngre for de rundt meg som må se at hele verden min faller sammen, de få menneskene som gjør meg lykkelig kan ikke gjøre meg bedre. De prøver å gjøre hverdagen min morsommere og spennende, og jeg føler jeg svikter de rundt. Jeg får ikke oppleve verden som alle andre gjør.

Alt inni meg svikter og ikke minst føler jeg at jeg svikter de rundt.

Det ikke å føle jeg har noe liv har gjort til at jeg sier til de rundt meg: «Vær glad for det dere gjør i livet!»  – om det er og gå på jobb, gjøre aktiviteter, gjøre hverdagslige ting i livet som jeg som syk ikke kan gjøre, det unner jeg virkelig andre å greie.

Mitt mål er om jeg greier og stå opp eller og spise. Jeg mister alle mine andre mål på veien, jeg bare ser at de forsvinner for meg og er helt på andre siden av verden.

Gi meg tilbake mitt liv og mine gleder og det jeg er kjent for (den glade gode cheerleaderen som brant for alt). Hele mitt liv er satt på vent, det er et under at jeg faktisk har kjæreste og den ene gode venninnen jeg har, og at med god støtte fra mine nærmeste så har jeg det greit her og nå.

– Men når er det min tur med familie ?

– Når er det min tur til og være selvstendig ?

– Når er det min tur til og leve normalt ?

– Når er det min tur til og være cheeeleader igjen?

Når i det hele tatt er det min tur?

Tekst: Maddie Schøyen