Hvorfor er det så mye diskusjon om diagnosekriterier?
«Uten riktig diagnose, ingen riktig behandling»
For å kunne gi rett behandling til en pasient må man først stille riktig diagnose.
For forskerne er det også viktig å vite at de forsker på en så homogen pasientgruppe som mulig. Uten det kan det bli vanskelig å tolke resultatene.
I dag har vi ingen test som entydig kan påvise ME. Diagnosen stilles på bakgrunn av et gjenkjennelig symptombilde og fravær av andre sykdommer som kan forklare de samme symptomene.
Diagnosekriteriene forteller hvilke symptomer som skal være til stede for å få en diagnose. Hvor detaljerte kriteriene er bestemmer størrelsen gruppen som har sykdommen.
Det er opp gjennom tiden blitt utviklet mange ulike sett med diagnosekriterier for ME.
De videste (Oxfordkriteriene) forutsetter bare utmattelse og gir en forekomst på opp mot 4%, mens de smaleste (ICC-kriteriene) forutsetter utmattelse, PEM og en rekke tilleggssymptomer. En studie fant at Canada-kriteriene ga en prevalens på 0,4%. Norske helsemyndigheter anbefaler Canadakriteriene, evt. Fukudakriteriene (men PEM er obligatorisk).
Det er etter hvert bred internasjonal enighet om at ME kjennetegnes av anstrengelsesutløst symptomforverring, PEM.
Etter som vi får mer kunnskap om ME vil det sikkert komme nye kriterier for diagnose. En test som kunne identifisere personer med ME ville være en stor hjelp i å skille gruppene.
